Juryens begrunnelse 2016

Juryen har bestemt at Den norske nasjonale poesiprisen, Vindtorn-prisen, i år skal gå til en lyriker som debuterte i 1976 på Forfatterforlaget Dikt og datt med diktsamlinga Det er nå det er like før. Siden har hun utgitt 7 diktsamlinger, og skrevet noveller, barnebok, essays. Og gjort mye for å utvide norsk samtidspoesi også som gjendikter – av diktere som Vicente Aleixandre, Rafael Alberti, César Vallejo, Märta Tikkanen. Samt som redaktør. Hun er oversatt til mange språk; bl.a. kinesisk, spansk, engelsk og arabisk.

Vinneren er Inger Elisabeth Hansen.  

Den tyske filosofen Walter Benjamin skrev i sitt Passasjeverk om den franske poeten Charles Baudelaires at «Baudelaires œuvre har kanskje ikke bare litterært, men også moralsk vunnet på at han ikke etterlot seg noen roman.» Inger Elisabeth Hansen har heller ikke så langt etterlatt seg noen roman. Ikke at det er en forbrytelse, heller ikke moralsk, å skrive romaner. Men det Baudelaire gjorde, var, som den første – i 1857 med Les fleurs du mal, «Det ondes blomster» – å ta på seg anstrengelsen med å skrive lyrikk i en tidsalder som egentlig ikke lenger ville vite av lyrikken. Det betyr ikke at Inger Elisabeth Hansen er den siste. Men slik Baudelaire var den første som i poesiens form speilet sin tidsalder, det modernes tidsalder – filosofisk, menneskelig eksistensielt og språklig-retorisk, speiler Inger Elisabeth Hansen vår egen – filosofisk, menneskelig eksistensielt og språklig retorisk, i poesiens form.

(Juryleder Arild Linneberg under festforestillingen i 2016. Foto: Tom Atle Bordevik)

Forfatterskapet begynte med ei lita bok på et miniforlag, ”Forfatterforlaget dikt og datt”, som ville «fungere som et alternativ til forlagsmonopolenes utgivelsespolitikk” med å utgi tre bøker i 1976: Det er nå det er like før var den første. Det var rart å plukke boka fram igjen; dikt, sanger og små historier om mødre, sultne barn, undertrykkelse og krig; en smålåten poesi i musikalsk forstand, som Erik Saties modulasjoner i versenes små nyanser – som i «Sultne sanger»: «Under støvet / Under sanden /… / Fikentreet har mistet sin skygge /… / Mødrenes bryst er tørkede fiken / … / Leter etter et barn / … / Under støvet / Under sanden … /.»

Samlinger med syngende titler fulgte: Klodedikt (1979), Hablabor. Munnenes bok (1983), Dobbel dame mot løvenes ørken (1986), I rosen (1993), Fraværsdokumenter (2000), Trask. Forflytninger i tidas skitne fylde (2003), og Å resirkulere lengselen, avrenning foregår (2015). En kommentar kunne være et av Triztan Vindtorns vers, (som jeg elsker å sitere): «Det er bedre å sveve mellom to planeter enn å falle mellom to stoler»! «Svevets metafysikk» er tittelen på ei bok om estetikkens historie; og svevet er den estetiske tilstanden – i poesien. Baudelaires dikt har svevet mellom tilstanden i samtida og det å gi dette et poetisk uttrykk, som må ha distansen, det fjerne, for å treffe det nære, konkrete. Det er diktets aura.

 Og slik er det hos Inger Elisabeth Hansen. Fra dikt om Nicaragua i Klodedikt til dikt om klimakrise og økologi i fjorårets samling: Å resirkulere lengselen, avrenning foregår. Inger Elisabeth Hansen er en poetisk aktivist – det har hun felles med Triztan Vindtorn. Et jurymedlem sier det slik: hennes poetiske virke er dypt impregnert og integrert med en helt egen motstandsestetikk. Hun skriver fram helt konkrete forhold, som avdekker en begynnende økologisk/eksistensiell katastrofe, fullendt poetisk, og/men usentimentalt. Som i diktet «BRUK OG MISBRUK AV KLIPPEBLÅVINGEN, Scolitantides orion», første strofe:

Klippeblåvinge, du som fantes i det stille,
du som i det stille ble fordrevet av arealpolitikken,
du hildringsblå beboer av granitt ved Iddefjorden, i skrenten
inne ved randen og i det ytterste, på sørvendte svaberg fordrevet
av arealpolitikken, fornuftig i fargene, kamuflert i det svabergsbrune,
kamuflert i det hildringsblå, nesten uten en egen farge i ditt eie,
lett å overse, ikke skapt for å søke ly i en rose,
unnselige elsker av strandfioler i mai,
fordrevet fra habitatet

Fra Baudelaire til Inger Elisabeth Hansen har sterk poesi en retorisk strategi: det avmektiges strategi, som kanskje, nettopp ved sin avvæpning, kan væpne? Dette er poesi med nøkkel til både hodene og hjertene våre – sier juryen som hermed gratulerer Inger Elisabeth Hansen!

Gründere av prisen

Samarbeidspartnere

Sponsor og finansielle støttespillere

vindtorn.no © 2018