Vi gratulerer!

Les juryens begrunnelse i sin helhet her:

Hva kunst er, er ikke selvsagt, skrev filosofen Adorno i Estetisk teori, 1970. Når det ikke er selvsagt, er det fordi ny kunst får oss til å se både virkeligheten og kunsten på nye måter. Når vi kjenner kunsten som et friskt pust av vårvind i fjeset, skriver Adorno, fornemmer vi forskjellen. Og det er slik poesien til vinneren av Vindtornprisen for 2018, utgjør en forskjell.  

Hun debuterte med Larm. Dikt i 1989, etterfulgt av Mørkt kvadrat, 1994, Pendel, 1997, Stormstigen, 2002, Nedtegnelser, 2008, og Nytte og utførte gjerninger, 2016. Seks samlinger Dikt på 27 år. Lite? En i juryen sier: ‘Tone Hødnebø er en forfatter vi skulle ha lest med samme konsentrasjon og grundighet som forfatteren selv jobber med. Det ville tatt flere år.’  Tone Hødnebø har dessuten gjendiktet Anne Carson og Emily Dickinson, skrevet poetikken Skamfulle Pompeii, 2004, vært aktiv i Vagants redaksjon, og som skrivelærer m.m. Juryens yngste sier: ‘Tone Hødnebø evner å fascinere på tvers av generasjoner … med sitt lavmælte, men strenge og særegne blikk for å utforske poesiens og språkets betingelser, er hun en stor inspirasjon for unge poeter og skrivende i Norge i dag.’

«Alltid er tanken et hestehode foran eller bak … den vil bare galoppere videre», heter det i et av hennes vers. Slik denne poetens tankedikt i sin måte å gå fram på også har gått tilbake, til glemte tradisjoner. Tone Hødnebøs like reflekterte som følsomme poesi er innskrevet i en eksklusiv, men ikke ekskluderende rekke av kvinnelige forfattere som tar for seg naturvitenskapelige emner, med danske Inger Christensen, og nå Hødnebø selv, i spissen. Vindtorns vers, at ‘det er bedre å sveve mellom to planeter enn å falle mellom to stoler’, gjelder også for årets prisvinner. Hun fornyer den gamle tradisjonen som forener det vitenskapelige med det magiske. Den ukrainsk/amerikanske poeten Ilya Kaminsky, direktør for Poetry International, ser henne som en gjenoppliver av den poetiske magikeren, som skaper språkmagi med nærmest besvergende setninger, som: «Morild glitrer / som tusen lysrør langt der nede … tusen susende morild». Hødnebøs vers hvisker om heksenes sanger i Macbeth, slik de også gir gjenklang av Emily Dickinsons, Gertrude Steins og Paul Celans poesi – og gir oss et glimt av det fremmede og Andre, det som liksom ligger hinsides det daglige, men finnes midt i hverdagen. Tone Hødnebøs bilder gjenoppvekker surrealistenes diktum; at det hverdagslige er gåtefullt, og det gåtefulle hverdagslig. Legger vi til at hun skriver seg uredd inn i den klassiske arven fra antikken og er en fornyer av det politiske diktet i tradisjonen fra Milton, Blake og Brecht, har vi et omriss av prisvinnerens format.

            Det er ikke morgen, det er ikke kveld,

            det er ikke dag, det er ikke natt,

            det er ikke sommer, det er ikke høst,

            det er ikke vinter og det er ikke vår,

            men vinden blåser i trærne og trærne

            lar seg rive med. Trærne lar seg rive med.

 

Vi lar oss også rive med, og: gratulerer Tone Hødnebø med den norske nasjonale poesiprisen for 2018!

Juryen har bestått av:

Arild Linneberg, leder

Henning Hagerup

Birgit Hatlehol

Fredrik Høyer

Mette Karlsvik

Gründere av prisen og støttespillere

vindtorn.no © 2018